Sunday 24th of July

Opplagte spratt vi opp av soveposene. Vel, så opplagt var vi kanskje ikke når jeg tenker meg om. Men vi fikk hvertfall dratt oss ut av teltet etter hvert. René satte seg bak rattet, mens Markus ladet tubeosten og fant fram brødskivene. Ikke før vi hadde kommet ut på veien og kjørt 1 kilometer møtte vi på 120 geiter som var ute på søndagstur. Etter som marka fortsatt var fuktig etter nattens regn, hadde de bestemt seg for å ta hovedveien. Det oppstod derfor saktegående kø med biler og geiter om hverandre. Litt lenger borti veien stod kuene. De hadde alle, med unntak av én, funnet det lurt å holde seg på jordet. Den ene kua derimot, stod midt i veien, og så dumt på bilene. Lenge! René tutet og kjørte nærmere og nærmere kua, som tilslutt flyttet seg vemodig fra veibanen til veiskulderen. Etter dette slapp vi heldigvis å møte på andre dyr en den lite matnyttige ferista. Selv om den også kan virke skummel i 80km/t.

Early Sunday morning we jumped out of our sleeping bags ready for a new day. In real life the jumping looked more like two people dragging their still sleeping bodies out of a tent. And to be honest, it wasn’t that early. René jumped behind the wheel while Markus dug through the food supply. After less than a mile of driving they hit rush traffic. 120 goats was apparently out for a Sunday walk. Since the fields where still soaked, they had decided to take the road. This resulted in slow going traffic with both goats and cars. Another mile down the road, a bunch of cows was hanging out. They were smart enough to stay of the road, with an exception of one. It was standing in the middle of the road with a stupid look on it’s face. René used the horn and kept driving slowly. It took a while, before it slowly moved out of the driving lane and on to the road shoulder instead. Luckily this was our last encounter with free range farm animals this they. The only cattle we encountered was with the less meaty cattle grid. Which can still be seem quite terrifying at 50mph.


On our way to Gerianger.

På dagsprogrammet stod Ørnesvingen, Geiranger, Gudbransjuvet, Trollstigen og Atlanterhavsveien. Programmet var med andre ord fult. Men severdighetene lå også på rekke å rad. Litt som våre opplevde regnversdagene. På vei til Ørnesvingen lærte vi om de lokale treningstrendene. Det hotteste i disse dager så ut til å være jogging med barnevogn uten sports-bh.

On the schedule for the day we had Ørnesvingen (Eagles corner), Geiranger, Gudbrandsjuvet, Trollstigen(Troll’s Ladder) and Atlanterhavsveien (Atlantic Ocean Road). In other we had a lot of places to see. On our way to Ørnesvingen we learned about the local workout trends. It consisted of jogging with a stroller without wearing a sports-bra.


The road.

Da vi ankom Geiranger og Ørnesvingen svømte vi oss gjennom horder av barbariske turister før vi fikk tatt noen bilder av den flotte utsikten. Etter som vi knapt forstod det lokale språket (turistsk). Bestemte vi oss for å kjøre videre. Det bar over fjellheimen og ned til nok en fjord og nok en ferge. På andre siden ankom vi Valldal. Renés spedbarndomsby. Etter å ha brukt det lokale 3G nettet til å laste opp video, fant vi et sted å kjøpe noen av de berømte Valldal Jordbærene. Guttungene som solgte bær ville selge oss 20 kurver. De ville nemlig slå jentene. René som var ansvarlig for innkjøpet plukket med seg to kurver for å være hyggelig. Markus prøvde derimot å overbevise guttene om at det var lettere å slå jentene fysisk. Han var dog rask med å poengtere at det imidlertid ikke ville være særlig hyggelig ovenfor jentene. Vi kjørte videre og før vi stoppet ved Gudbrandsjuvet hvor vi nøt naturen og stappet i oss den røde lunsjen. Vi konkluderte raskt med at det å spise seg mette på jordbær var en bra ting. Det føltes i hvert fall sånn.

When we arrived in Geiranger and Ørnesvingen we had fight with tourists to get some pictures of the great view. Due to the amount of tourists we headed to the next destination. We crossed yet another mountain pass, and had to get on a new ferry. On the other side of the fjord was the small town of Valldal. Renés “infanthood” city. After using the good reception to upload some video with our mobile broadband, we found a place to get some of Valldal’s famous strawberries. The boys selling them wanted us to buy 20 baskets. They wanted to beat the girls. René who were buying settled for two baskets, just to be nice. Markus on the other hand tried convincing the boys that beating the girls physically would be much easier. Though he was quick to point out it wouldn’t be very nice of them. We kept driving and stopped at Gudbrandsjuvet, a small canyon with a roaring river. Here we stopped to take pictures while eating the red lunch we had just bought. We quickly concluded eating strawberries till you’re full, MUST be a good thing. At least it felt that way.


Geiranger


Ørnesvingen.


A horrible picture of René buying strawberries.




Gudbrandsjuvet.


Lunch of the day.

Neste severdighet på listen var Trollstigen. René hadde lenge planglagt, som en del av hans personlige bøtteliste, å stå ned trollstigen på sparkesykkel. Vi var heldigvis heldigere med været denne gangen (se søndag 17. Juli). Bakken var tørr, og etter noen kilometer testkjøring konkluderte vi med at bremsene virket. Vi tok noen bilder fra toppen av trollstigen før René spente på seg hjelmen, treplanken og sparkesykkelen. Det siste ordet vi fikk med oss fra folkene rundt var ”GAL”, før René satte utenfor. Bakken var tørr, og trafikken ikke for stor. Vi hadde tidligere sett på løypen ovenifra og lagt merke til et vått parti ved en foss, samt utfordringene vi ville ha om vi møtte en buss. Heldigvis slapp vi møte noen busser, ved fossen forsvant derimot bremsene med en gang René var på det våte partiet. Farten økte plutselig, og Markus i bilen hadde nesten problemer med å følge med et øyeblikk. Heldigvis kom bremsekraften fort tilbake, og etter 15-20 minutter var vi trygt nede. René med et stort glis om munnen, og Markus med veldig lite batteri på kameraet. René mente han ikke hadde fått så mye turistoppmerksomhet siden den gangen han veltet en nyttårsrakettsylinder slik at den fyrte rett inn i en palme nær en restaurant på en strand i Thailand.

incline of 10 % and eleven hairpin bends up a steep mountain side) René had been planning – as part of his personal bucket list – to ride it from top to bottom on a kick scooter. Unlike the last time we rode the kick scooter, this time, the weather was right. Dry and sunny. After a mile or two of road testing we could conclude the breaks actually worked this time. We took a couple of pictures of the great view before René put on his helmet and jumped on the scooter. Since it didn’t collapse René concluded the cheap kick scooter was safe. The last word we heard from the surrounding turists was “Mad”. Earlier on we had looked at the road from a viewpoint. As long as we didn’t meet a bus in one of the tight corners, we should be fine. We had one slight worry; a bridge we had to cross was wet because of the waterfall beneath it. On the way down we were lucky and didn’t meet too much traffic. But at the bridge René lost the breaks and suddenly accelerated. The speed kept increasing till the wheel dried and the breaks started working again. After 15-20 minutes of riding we were safely on the bottom of trollstigen. René had a huge smile on his face, while Markus had gotten a camera short on battery from the filming. René said he hadn’t gotten this much attention from tourists since the time he tipped over a fireworks cylinder shell making it fire straight in to a palm tree near a restaurant on a beach in Thailand.




Apperently Rednecks are not the only ones shooting at their roadsigns.


Trollstigen, at the top.


Picture of the viewpoint.


Picture from the viewpoint.


Helmet cam?

I adrenalinrusen til René kjørte vi videre for å nå Atlanterhavsveien i solnedgang. Markus tutet på folk som tisset i veikanten, og hilste på polakker som faktisk evnet å plukke jordbær. Mens vi tilbakela asfaltkilometer plystret vi Mendelsohns brudemarsj som gikk over i Beethovens sjebnesymfoni for deretter å gli glatt inn i Darth Wader theme fra Star Wars. Vi gjorde ikke dette med vilje, kanskje underbevisstheten vår hadde budskap til oss? Heldigvis var det eneste stikkordet relatert til gift, sprøytemiddelet som omga jordbærene vi ikke lang tid siden hadde fortært. Etter å ha passert T-krysset Åndalsnes dro vi forbi isfjorden der klassekameraten til René hadde for anledning skrudd på regn. Heldigvis var det bedre vær ute ved kysten. Vi kom frem til den berømte Atlanterhavsveien etter å ha passert fire hjort, rygget tilbake til dem, sett dem forsvinne inn i skogholtet for deretter å være klar med kameraet med telelinse. Vi har planer om å endre rekkefølge på dette ved en senere liknende anledning. Vi stoppet på et utkikkspunkt ved atlanterhavsveien og tok noen bilder. Det var en magisk stemning med solnedgang, dis i lufta, sjøluft og hese måkeskrik. Vi dro så og slo opp teltet på Myrbærholmen ikke langt fra Kristiansund. Vi var sultne og benyttet anledningen til å bruke en time på å steke egg takket være det inkompetente bærbare kjøkkenet vårt. Mette la vi oss i et fuktig telt blant måkeskrik og pelikaner. Vi ble ikke plaget av tyskerne den natten.

In the adrenalin rush we once again jumped in the car to reach the Atlantic Ocean Road before the sun set. Markus honked at people peeing at the side of the road and at polish people who were actually picking strawberries (that’s what they usually do in Norway). As we covered asphalt miles we ended up whistling. It started with Mendelson’s Wedding March which drifted inn to Beethoven’s symphony #5 and then Darth Wader theme from the Star Wars. When arriving at the Atlantic Ocean Road the weather was good. We stopped at a viewpoint and took a couple pictures. The view was great, the sun was starting to set and the air was fresh with the smell of salt water. Driving the rest of the Atlantic ocean road we headed out to a small island in the outskirts of Kristiansund. We set tent on a small island and tried making some fried eggs on our portable kitchen. It was useless. One hour later we had the finished product, scrambled eggs. We ate and headed for the wet tent to get some sleep.


The Bridge to Molde.






The Atlantic Ocean Road