Driving Norway: Monday 1st of August

Mandag morgen våknet vi nok en gang av breking fra de lokale sauene. På den lyse siden var det postkorttilstander der vi var med fjell, gress, sol og strand. Vi måtte handle raskt og etter en god frokost steinhard havregrøt forlot vi teltet til fordel for den 666 meter høye Reinebringen ikke langt fra Moskenes. Turen opp dit bar på flere utfordringer. For det første var stien så bratt at selv alpene kan regnes som en tur i skogen. For det andre var det støvete og glatt. For det tredje hadde Markus sterk respekt for høyder. Dette bød på enkelte utfordringer som en egg på 95 cm med stup tilsvarende den sikre død på begge sider. For å se på den lyse siden overlevde vi, og opplevde en fantastisk utsikt over Ramsvik og fjellandskapet Lofoten kunne by på. Dessuten var det vindstille på toppen. Da matpakken ikke var stor nok, dro vi på jakt og fanget multer og andre bær på 500-meters høyde. Mette gikk vi ned igjen, og dro til Å helt sydvest i Lofoten. Der var det ingenting å se så vi dro tilbake til stranden teltet var slått opp. Da vi omsider kom frem sent på kvelden bestemte vi oss for å lage middag et par timer, for deretter å fortære den. Når vi var mette, og tomme for mat, bestemte vi oss for å ta et slag strandcroquet. René fotograferte solnedgangen, mens Markus laget banen. Den startet i en busk, gikk så over løs sand, gjennom blomster, ned mot vannet. Der hadde Markus satt opp en port i vannkanten. Dette bød på problemer da det ble høyvann, og vi fant ut at ballene fløt, og dermed drev ut mot havet. Men etter mye om og men klarte vi å få de på land. Deretter gikk banen opp på stranda igjen, og ned i et stort hull. Vi var begge enige om at det var en av de mer intresante croquetmatchene i historien. Slitene etter en lang dag kastet vi inn håndkleet og krøp tilbake til soveposene der det ventet en ny natt med fjerne lyder av bølgeskvulp, bråkete ryper og sauer.

Monday morning we were once again woken up by the local sheep. On the upside the beach we slept on looked like a postcard with it’s white sand, green grass and its surrounding mountains. The weather was perfect so we ate some oatmeal and headed for Reinebringen, a 2200feet mountain near Moskenes. We started at sea level and found the climb to be more challenging than expected. First of all the trail up was so steep it made walking in the Alps feel like a walk in the park. Second, the trail was dry and the dirt made it really slippery. On top of this Markus had a fear of heights, or respect as he calls it. This made the 3 feet wide part of the ridge – with a almost 1000 feet drop on each side - quite interesting. On the bright side we survived, not the mention the view from the top was stunning. When we arrived at the top, there was no wind, and the sky were blue, but best of all was no fog. Since our lunch packs weren’t too big we ended up picking cloudberries (Rubus chamaemorus) we found right below the summit. Happy we started on the walk to get back to sea level and the car. When we got in the car we decided to head for Å, a place on the southwest end of Lofoten. But upon arrival we discovered there wasn’t anything of interest there. So we drove back to our postcard beach. After spending and hour or two making food, we went a head and played beach croquet. Markus made the course, which started in a bush, then crossed the beach, over flowers and headed for the water. On of the hoops were located by the water, this turned out to be very interesting due to the raising tide, and the fact that the balls were buoyant. It took lots of effort getting the ball through the almost submerged hoop, and back on dry land. When we finished we could both conclude this had to be one of the most interesting croquet matches ever played. Tired from the long and exhausting day we headed for the sleeping bags, to fall asleep to the sound of crushing waves and bleating sheep.